Hjem / Buekorpsene / Lungegaardens Buekorps / Historie

Lungegaardens Buekorps

Lungegaardens Buekorps ble stiftet 7. oktober 1994, og ekserserer på lørdager og onsdager. Lungegaardens er i dag det eneste rene jentebuekorpset.

Da sesongen ’94 i Vågens Bataljon gikk mot slutten, var det stor splittelse innad i korpsets råd. Splittelsen kom hovedsakelig av uenighet om hvordan korpset burde drives. I løpet av høsten delte rådet seg i to fraksjoner. Da korpset hadde valg i slutten av september brøt den ene fraksjonen ut av korpset for å stifte et nytt. De fire jentene som brøt ut var :

Synnøve Knudsen Ingnes, Frøydis Lilly Knudsen Ingnes, Sissel Irene Porten og May Linn Jakobsen.

De første dagene i oktober glødet telefonlinjene mellom jentene, de var fast bestemt på at dette skulle gå. Etter hvert sluttet også en femte jente seg til utbryterne. Hun het Henriette Hafsaas og var opprinnelig valgt inn i rådet i Vågens for sesongen, men trakk seg straks da hun hørte om planene om et nytt jentebuekorps.

Den 7de oktober, 1994, møttes fire av de fem jentene i Ingnes familiens leilighet i Rosenbergsgaten og stiftet et nytt jentekorps. Synnøve Knudsen Ingnes var ikke tilstede denne dagen fordi hun måtte på jobb. Men de fire andre jentene vedtok at Synnøve Ingnes også skulle regnes med som stifter av korpset.

Jentene hadde ikke noe navn klart for korpset. De visste heller ikke hvor det skulle holde til, men den første tanken var at korpset skulle holde til på Sverres- borg Festning, og dermed hete Sverresborg Buekorps. De bestemte med en gang at det skulle være et buekorps, med buer og hellebarder som bevæpning. Uniformene skulle være sorte, korpsfargene skulle være rødt, hvitt og blått, og fanen skulle være rød. Offisers rang og distinksjoner ble bestemt, også at kommando skulle skje på marsj! Offiserene skulle bruke sløyfe til galla, mens soldatene alltid skulle bruke slips.

Men det viktigste grunnprinsippet i det nye korpset var at dette skulle de klare selv! Et buekorps for jenter, drevet av jenter, på jenters premisser!

Allerede den første dagen begynte jentene å snakke om verving og hvordan de skulle skaffe midler til å kjøpe nødvendig utstyr. Det ble nevnt loppemarked og muligheter for å gå med reklame. Loppemarkedet ble avholdt tidlig på nyåret ’95 på Bergen Katedralskole, og jentene gikk med reklame hele resten av høsten og vinteren etter dette møtet. Strøkene de gikk var mange og lange, hele Sollien, Lægdene og Montana.

På dette første møtet var jentene også veldig bestemt på at dette buekorpset måtte startes opp og drives i tråd med tradisjonene. De ville ikke trakke noen på tærne, og hadde derfor tidlig et møte med guttekorpsenes fellesråd for å informere og svare på spørsmål.
Jentene ville også unngå sladder og rykter og hadde derfor en pressekonferanse i kjellerlokalene på rockeklubben Garage kort tid etter stiftelsen. Dagen etter presse- konferansen ble nyheten om dette jentebuekorpset slått stort opp i byens aviser, med bilder av de fem jentene og med tegninger av uniformer og bevæpning i Bergensavisen. Senere var de til og med intervjuet på lokal-tv!

Det første jentene måtte ordne var et sted for korpset å eksersere, og et navn! Det ble tidlig sendt søknad til Bergenshus om å få benytte Sverresborg, men etter en stund kom avslaget. Sverresborg ble allerede brukt av Skutevikens Buekorps, noe jentene ikke var klar over før da.

Jentene møttes jevnlig, ofte på Spiskammerset i Galleriet. Etter hvert kom det frem en idé om å bruke områdene rundt Lille Lungegårdsvann som eksersis-område og dermed kalle korpset Lungegaardens Buekorps. Men heller ikke dette var helt uproblematisk, for i Markens Bataljon hadde man en gang på 1920-tallet hatt et rekrutteringskorps ved navnet Lungårdskompani. Men etter møte med Markens Bataljons råd og noen av gamlekarene, ble der nådd enighet om at jentene kunne bruke navnet.

Kort tid etter ble fanen tegnet. Den skulle ha rød silkebunn, med gullfrynser rundt. Midt på skulle være omrisset av Lille Lungegårdsvann, med korpsets farger inni og oppå der en utspent skytebue. I de fire hjørnene skulle være fire symboler: Bergen Byvåpen, Riksvåpenet, Lungegaard familiens våpenmerke og Fredsduen. Påskriften skulle være:
Lungegaardens Buekorps, stiftet 7de oktober 1994, i gull. Fanen ble tegnet på Buekorpsmuseet og målet til fanestangen ble tatt av Kronhengens Bataljons fane. Nå begynte ting virkelig å ta form, og jentene begynte etter hvert å tenke på rekrutteringen. Det ble holdt et lite møte på Rica Travelling Hotel. Oppmøtet var ikke det store, men kort tid etterpå – litt ut i februar begynte jentene å øve med utstyr lånt fra diverse guttekorps, og Lungegaardens Buekorps var en realitet.

Selvfølgelig er det ingen lett jobb å starte et buekorps!
Man må ha mye pågangsmot, vilje og masse kunnskaper. Det hadde disse fem jentene og derfor klarte de denne vanskelige oppgaven. Men etter hvert tæret det også på kreftene, og etter en intern krangel i begynnelsen av mars, trakk May Linn Jakobsen seg ut av korpset og det ble fra der av opp til de fire andre jentene, og alle de andre som hadde sluttet seg til dem, å få korpset på linje. Hun begynte for øvrig igjen i korpset som slager i 1996. 10 mai, 1995 stilte Lungegaardens Buekorps på linje for første gang, med Rose Kristine Gamslett som Sjef, og en rekke av guttebuekorpsene var tilstede med gaver og gratulasjoner under faneoverrekkelsen på festplassen.

Lungegaardens Buekorps deltok til og med i flaggtoget uken etter hvor de gjorde et solid og positivt inntrykk på byens befolkning! Og hele tiden hadde jentene klart å gjøre alt arbeidet i tråd med buekorps-tradisjonen, og uten å trakke noen for hardt på tærne. Og korpset skulle etter hvert, om ikke akseptert, men i allfall respektert av byens guttebuekorps.